torsdag 6. februar 2014

Paradokset.


Paradokset.


Jeg følte meg stresset.  Det var ikke mer enn et par minutter til kurset skulle starte og jeg var i utgangspunktet forsinket. Men idet jeg kom inn i rommet hvor kurset skulle holdes, fikk jeg  sjokk: Kurslederen lå død på gulvet, en skikkelse stod over liket og brølte en latter så høy at jeg trodde ørene mine skulle falle av. Plutselig bråvåknet jeg og så meg forvirret rundt i soverommet.  Jeg var gjennomvåt av svette. Så gikk det opp for meg.  Det hele var bare et mareritt av en drøm!

Sjefen på jobben hadde ringt meg i går og invitert meg til et møte. Jeg satte meg på det første morgenflyet fra Oslo til London, Heathrow. Sånn hadde jeg riktignok pendlet i mange år, men denne gang var tingene annerledes. Jeg hadde fått beskjed om å komme så fort som overhodet mulig. Mannen jeg skulle møte var på plass klokken 8:30AM , og med et fast håndtrykk ønsket han meg velkommen.  Han var som hentet ut fra en Dressman-reklame etter utseende å dømme. Christian Watson, smilte han, skjenket kaffe i en kopp og skjøv den over til min side av bordet.  Det mørkeblonde, bølgede håret var så påfallende at det så ut som om han hadde brukt titalls timer på å stelle det før møtet.

-       Saken er av en sånn art Lars, at vi trenger din hjelp. En av våre ansatte er blitt truet på livet dersom hun fullfører en rapport som forteller om en teknologi som kan stoppe tiden.

       -     Du tuller, ikke sant?

-       Nei, absolutt ikke. En storentreprenør i det amerikanske markedet er blitt tsildelt et større militært oppdrag, og dette er så konfidensielt at de færreste har hørt om prosjektet. Noe som har gjort at vår journalist har fått drapstrusler.

-       Hvordan fikk hun disse truslene?

-       Det er ikke hun som har mottatt dem. Det er vi. Over vårt datasystem.

Christian gjorde en nonchalant håndbevegelse.

-       Burde dere ikke ha tatt kontakt med en livvakt eller en annen form for sikkerhet enn meg?

-       Jeg trenger en mann som deg Lars, du er en av våre beste på sikkerhet og vår fremtid står på spill. Så vi kan ikke kaste bort ressurser eller tid på en person vi ikke kjenner. Dette er din sjanse til å vise hva du duger til.

-       Men, ville det ikke vært enklere å tilkalle politiet?


-       Vi har mange oppgaver og et rykte som skal opprettholdes, Lars.

-       Hva er navnet på personen dere leter etter?

-       Jonas Thoresen, firmaet hans heter Horse Power.

Og journalisten din, hva heter hun?

-       Jill Thomassen.

Han så på klokken, - de skal være her om ca femten minutter.  Det er derfor jeg bad deg komme såpass tidlig. 

-       De?
-       Hun og kameramannen, Jim Jackson.  De er også samlivspartnere.

Jill Thomassen og Jim Jackson viste seg å bo ganske sentralt i London. Hun hadde store, mørkeblå øyne og med et skinnende glimt i dem. Jim hadde halvlangt, blondt hår og var kledd i lyseblå dongeribukser og en rød t-skjorte hvor det stod ”Dont Feed The Troll”, med pil opp mot ansiktet. Hun kastet meg et tvilende blikk og henvendte seg til Christian.  Han virket sannsynligvis mer selvsikker enn meg.

-       Jeg trenger ikke noe hjelp med intervjuet, jeg har Jim som beskytter meg.

Jim la videokameraet på bordet imellom oss, rettet seg opp i skulderpartiet og prøvde å gjøre et mektigere inntrykk, mest sannsynlig grunnet hans nervøse holdning i begynnelsen.  På meg virket han som en noe usikker student i midten av tyveårene, hva Jill så i ham var vanskelig å se med det blotte øye. 

-       Jeg skal filme intervjuet som planlagt, dette vil også bli vårt bevis på hvem personen bak teknologien er. Sa han med en usikkerhet i stemmen.


 Jeg bøyde meg over bordet og så Jill rett i øynene.

-       Hva om mannen dere skal møte ikke er personen bak teknologien?

Jill gav ingen respons tilbake.

På veien mot det hemmelige møtestedet Jill visste hvor var, klarte vi å enes om taktikken. Christian kjørte, mens Jill gjorde meg klar for situasjonen og gikk enda mer detaljert til verks enn det Christian hadde gjort.

-       Har du navnet på kontaktpersonen?

Hun nikket stolt.

-       Hvorfor oppsøker dere ikke ham?

-       Det går ikke, avtalen er at vi skal møtte Jonas Thoresen først.

-       Kan du fortelle meg hvem som har gitt deg disse opplysningene?

-       Nei, jeg gir aldri info om mine klienter, ikke engang Jim får vite noe.

Jim snudde seg mot meg og smilte, som et tegn på at det hun nettopp hadde fortalt meg var sant. 

Vi svingte inn til et stort parkeringshus som  så ut til å tilhøre et kjøpesenter.  Ved nærmere ettersyn så jeg at det var en byggeplass, stedet hadde gule skilt overalt hvor det stod med store bokstaver: ”Please, do not park here”. Det virket som om parkeringshuset var bygget i betong og  utenfor stod  det opptil flere heisekraner tett i tett som trær i en skog.

-       Er det denne tidsanalysen du skal snakke med ham om?

-       Nei, det er mer enn det. Dette er større enn du aner. Hvis alt går etter planen, kan menneskeheten leve lenger.  Mye lenger.

Hun pekte mot en mann med hatt på hodet og en brun skinnkoffert under den ene armen.

-       Der er han!

Christian stoppet bilen brått, Jill hoppet ut og ropte av full hals; - Jonas!  Jim fulgte etter med videokameraet klart, og jeg presset meg selv til det ytterste for å ta igjen Jonas. Ikke langt unna parkeringshuset hadde jeg sett en togstasjon, Jonas løp mot den og hvor toget stod og ventet. Alle tre løp med raske skritt og rakk i siste sekund å komme inn på toget før det startet. Jeg løp innover i togsettet, heldigvis var det såpass tidlig på morgenen at vognene var relativt tomme.  Det eneste jeg kunne ane, var skikkelsen av Jonas som beveget seg stadig kjappere.

       -     Jonas, vi må snakke med deg! Plutselig stoppet han opp og satte seg på et sete.  Vi roet ned tempoet, han må ha forstått at det fantes ingen annen utvei.

-       Hva… er …. det dere vil?
-        
Jeg forstod straks hvorfor han hadde stoppet opp,  han var rett og slett helt utmattet.  Det piplet frem svette fra pannen hans og han pustet tungt.  Vi satte oss rundt ham alle tre,  Jim med kameraet på skulderen og Jill med penn og notatblokk.  Hun hadde også en mikrofon som hun hevet opp mot ansiktet hans, som om hun tvang ham til å snakke.  Jonas Thoresen var atletisk, han hadde brede skuldre og var smal om midjen.  Håret hadde en rødbrun farge med lyse striper i tuppene.  Han hadde på seg  hvit blazer og med en rutede, fresh-farvet flanellskjorte under.  Buksen var en helt ordinær blå, slitt jeans. Han minnet om en mann i begynnelsen av førtiårene som desperat ønsket å style seg som en tyveåring.




-       Jonas Thoresen, sa Jill med sin forføreriske journaliststemme.

-        Du er entreprenør i selskapet Horse Power og det går rykter om at dere har funnet opp en ny teknologi som gjør at folk kan utnytte tiden sin mer effektivt.  Eller enklere sagt;  - stanse tiden.  Er det også sant at dere har en storavtale med forsvaret?

Jonas var tydelig brydd, løftet høyrehånden mot kameraet til Jim og sa:

-       Få det jævla kameraet vekk ifra ansiktet mitt! Jeg håper for all del du ikke har startet å filme?

Han vendte seg brått mot Jill:

-       Du burde være klar over hvilke konsekvenser et sånt stunt som dette kan få? Hvis disse opplysningene, som er strengt  konfidensielle for militæret, kommer ut til befolkningen, kan det få fatale følger.

I det han rettet øynene mot meg, roet han seg ned og nærmest hveste ut:  -  Og hvem i helvete er denne fyren? En hemmelig agent av noe slag?

Jeg svarte ikke på tåpeligheten.  Han trengte ikke å vite at jeg var der for å beskytte Jill. Med et lite rykk kjente vi at toget var i ferd med å stoppe og det var på tide å gå av.  Jonas  trykket på knappen som gjorde at dørene åpnet seg. 

Jill, Jim og jeg fulgte hakk i hæl, som om alt her i livet nå dreide seg om denne ene mannen. Og hvor mye mer drittslenging skulle vi tåle før vi kom til fakta om denne teknologien.

Jonas vred seg rundt, skjøv videokameraet bort med stor kraft og glefset til Jill:

-       Dere er ikke invitert med!

-       Vi trenger ingen invitasjon.

-       Dere har ikke riktig ”kleskode” for å følge med dit jeg skal.

-        
Det var folksomt i den relativt trange gaten vi var på vei inn i. 
Jeg presset meg inn mellom Jill og Jonas, Jim sto bak med kameraet og filmet tydeligvis  det hele siden jeg kunne se den røde lampen ved linsen lyse.  Jonas skjøv meg til side. Han gikk lenger inn i folkemengden,  skjøv seg fremover.  Jeg satte opp hastigheten for å følge etter ham. Da vi var kommet et stykke inn i den trange gaten, så jeg han gikk med bestemte skritt mot en stor murstensbygning.  Horse Power stod det på et skilt over  inngangsdøren.  Jonas trykket på en knapp og glassdøren åpnet seg. Vi smatt med inn. Vel innenfor døren så jeg meg omkring, det var en bred trapp rett forut og jeg rettet blikket opp. Jonas var på vei opp trappen.  Det måtte  være minst tretti meter opp til taket, og jeg tenkte i mitt stille sinn; hvor høyt skal Jonas, mon tro? Jeg håpet for all del at han ikke skulle helt opp til topps.  Til tross for avstanden,  kunne jeg høre stemmen til Jill som hele tiden prøvde å få kontakt med Jonas. Hvis dette noen gang ville bli vist på TV, kom nok denne seansen til å bli klippet bort, tenkte jeg i mitt stille sinn.  Jeg måtte følge etter dem, det var dette oppdraget jeg hadde fått av Christian og det måtte fullføres etter beste evne.

Jeg hadde nettopp startet å løpe opp trappene, da jeg hørte et gjennomskjærende skrik og hodet mitt fulgte lyden automatisk.  Synet gav meg frysninger langt nedover ryggen.  Jeg prøvde å fokusere øynene mine ytterligere og fikk sjokk da jeg så Jill i fritt fall fra sjette etasje. Så kom dunket mot steingulvet og et skikkelig knas som grus mot sandpapir.  Jeg så nøyere etter og ante blod som sivet ut av hodet hennes både gjennom nese, øyne og ører.  Jeg skjønte raskt at hun var død.  Ingen kunne overleve et sånt fall og med hodet først mot bakken.  Jeg følte en inderlig smerte inne meg,  en knugende skyldfølelse, men visste samtidig at jeg måtte komme meg videre.  Sorg var noe jeg ikke måtte tillate meg å bli dratt inn i nå.  Jonas fortsatte å løpe oppover i etasjene og jeg visste at det bare var ham og meg nå.  Jim stod helt målløs i trappen og ut fra ansiktsuttrykket hans å dømme, hadde det tydeligvis ikke gått helt opp for ham hva som hadde skjedd. Jeg måtte kjappe meg  videre, bevege kroppen fortere enn ”Lynvingen”.  Nå var jeg ikke langt unna Jonas. Plutselig så jeg han tråkket feil og  han falt bakover. Som ved en refleksbevegelse tok jeg imot ham og klarte ved en god porsjon flaks å holde meg selv på beina. Hadde jeg ikke tatt imot ham, ville han sannsynligvis lidd samme skjebne som Jill.  Jonas prøvde å slå armene ifra meg, men det gikk ikke. Jeg hadde så mye sinne og adrenalin i meg nå at han på ingen måte kunne slippe unna grepet mitt.  Jim var kommet  til hektene igjen og begynte febrilsk å løpe i retning Jill.  Han var likblek  og kameraet hans hang over skulderen, dinglende som om det kunne falle av å gå i tusen knas når som helst.  Men det var underordnet nå. Øynene hans var røde som chili,  tårene presset seg frem og begynte å renne nedover kinnene hans.   Han hadde det tåkete blikket festet mot Jill som lå livløs på gulvet. Jeg hadde på forunderlig vis, antakelig på grunn av mitt indre raseri og høye adrenalin-nivå, klart å binde Jonas fast til trappegelenderet i sjette etasje takket være noen klesfiller.  Jeg gikk mot Jim, jeg mumlet forsiktig til ham:

-       Jeg beklager Jim.

Han unnvek blikket mitt og freste tilbake:

-       Jonas Thoresen skal få svi!

Det strømmet til med folk fra alle kanter. En middelaldrende mann i hvit frakk kom ut av en stor, sort dør og med en mobiltelefon i hånden.

-       Ring ambulanse og politi! ropte jeg.

Mannen ble helt forskrekket da han så hva som lå på gulvet i første etasje, tastet et nummer og la telefonen inntil øret. Og i sjette etasje kunne jeg høre Jonas jobbe hardt for å komme seg løs. Jeg beveget meg  med raske skritt mot ham, løsnet sakte men sikkert beltet i buksa  for å bruke det som ”håndjern”.  Jonas var vår eneste informasjonskilde og han visste mer om hva som foregikk i denne bygningen enn noen andre. Det var tross alt han som hadde kjøpt bygningen. Vi gikk begge inn på et lite kontor.  Det viste seg å være spartansk innredet, men hadde et langt, spinkelt bord langs den ene veggen.  Jeg dro bordet og et par stoler inn mot midten av rommet og løsnet beltet rundt håndleddene våre slik at Jonas kunne sette seg på andre siden av bordet.

 Jonas førte sakte men sikkert hånden sin ned i jakkelommen på blazeren.  Han drog opp  en gjenstand som kunne likne en penn.

-       Ser du denne?

Jeg så på den og prøvde mitt beste for å ikke miste kontrollen over sinnet.

-       Ja, jeg ser den Jonas, hva er det?
-        
-       Dette verktøyet kan få oss til å endre på fortiden, - tenk deg alt det du ikke fikk gjort som barn.  Med denne unike teknologien kan vi kontrollere tiden.

-       Kan den bringe Jill tilbake?

Jonas klødde seg i tredagers-skjegget og så meg direkte inn å øyene.

-       Ja, det er mulig. Hvis du lar meg gå fri, kan jeg vise deg hvordan den funker.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, - Christian hadde fortalt om teknologien og Jill hadde nettopp ”ofret livet” for den.  Mange tanker svirret rundt i hodet mitt.

-       Okay, jeg lar deg gå fri hvis du tar meg tilbake i tid.

Han svarte ikke, trykket på en knapp og en liten nål kom ut.   Som en insulinsprøyte.

       -      Du må bli infisert med viruset.

Jeg hadde egentlig ikke noe valg. Skulle jeg kunne fullføre oppdraget mitt som nå gikk ut på å beskytte Jill, var dette den eneste utvei. Om det hele bare var lureri, ville politiet likevel være der når som helst.   Jeg la venstrearmen på bordet og kjente et lite stikk . Så svartnet det for meg.   Alt jeg kunne registrere var hjertet mitt og at pulsfrekvensen sakte men sikkert gikk ned. Tankene fór gjennom hodet mitt, dette er slutten, nå dør jeg! Men plutselig bråvåknet jeg, og igjen befant jeg meg ved inngangen til bygget. Jeg hørte Jills stemme rope etter Jonas. Jeg startet å løpe opp trappene.

-       Jill…. stopp... ikke løp!

Hun hørte meg ikke, så jeg fortsatte å løpe videre for å nå Jim igjen.

-       Jim, rop på Jill!

Jim ropte etter henne, hun var ikke mer enn én etasje unna stedet hun falt ned. Dette som skulle bli en helt ”vanlig” reportasje, dreide seg nå om liv eller død!

-       Jill, ikke løp videre!

Plutselig stoppet hun opp og ventet på Jim og meg.  Hun stod bøyd over gelenderet, det virket som hun var helt utmattet.  Men da jeg kom nærmere, kunne jeg se at hun var  hvit av raseri i ansiktet og at det nærmest frådet rundt munnen hennes.

Hodet mitt var omtåket av det  jeg nettopp hadde vært vitne til, et drap som ikke ble begått?   En del av meg ønsket å klemme henne, noe Jill definitivt ikke ønsket.

-       Hva i helvete er du driver med Lars?
-       Jeg…
-       Hvis vi ikke får snakket med Jonas, er din og min tur hit forgjeves.
Er du klar over det?
-       Ja, la oss ta igjen Jonas.

Vi fortsatte å løpe opp trappene helt til toppen av bygningen.  Der var det en åpen dør som ledet opp til taket.  Da vi kom dit opp, stod Jonas med ryggen til oss på kanten av stupet. Det var minst førti meter ned til asfalten.  Tankene svirret rundt i hodet mitt, jeg hadde jo tross alt lovet Jonas at han skulle gå fri dersom han viste meg hvordan oppfinnelsen hans virket.

-       Jonas, stopp! Vi må snakke med deg om denne teknologien. ropte Jill.  Hun virket desperat og fortvilet.

Han snudde seg mot oss, ansiktet hans var blekt og blikket var tomt som om han hadde bestemt seg for å gi opp.

 Han tok hånden ned i lommen sin og jeg forsto med engang hva han prøvde å gjøre.

-       Man kan ikke forandre fortiden, men man kan forbedre fremtiden.

Det ble stille som i graven. Så forstod jeg hva han prøvde på, jeg løp bort til ham og startet en kamp som for meg nå virket forgjeves.  Han var tross alt både større og sterkere enn meg.  Jim løftet kameraet fra skulderen og kom til for å hjelpe meg.

-       Hva gjør dere? skrek Jill.

Jonas kjempet nå mot oss alle tre, og vi var helt på kanten av bygget.  Jonas hadde ryggen mot stupet og jeg dro ham mot meg med all kraft.  Adrenalinet pumpet i årene mine, blodpumpa var ”i 100”!  Så skjedde det; - jeg mistet balansen og falt utfor kanten.  Jeg var på vei mot den grå asfalten og innså med ett at livet mitt ville være over i løpet av sekunder.


Skrevet av

SE Wattz

1 kommentar:

  1. Å hjelpe meg, det var litt av en novelle, med en pangstart, mye detaljer og tydelig innlevelse. Jeg synes at du får mer og mer taket på dette med dialog, og det er artig å se at du skriver lange noveller, og ikke kun dikt. Flott at du prøver deg på krimsjangeren også. Jeg synes nok at slutten var ganske overraskende! Måtte det ende sånn? Men det er mye fint materiale her! Stå på!

    SvarSlett