tirsdag 25. februar 2014

Ville ha artikkelstoff om ULFF!


For en stund siden fikk jeg en mail der jeg ble spurt om jeg kunne bidra med å lage en artikkel eller forslag til artikkel om ULFF på nettsiden til et eksternt nettsted. De var veldig interessert i foreningen, og sånt er selvsagt veldig hyggelig! Utkastet jeg lagde til dem, ja for det var jo bare et forslag, det skulle både godkjennes og forkortes eller kanskje justeres litt, fikk jeg vite.

Jeg fikk raskt svar, det ble mailet litt frem og tilbake, og dette virker som hyggelige og proffe folk! Hvilket nettsted dette gjelder skal jeg komme tilbake til når det nærmer seg.

Nesten samtidig fikk vi flere nye medlemmer i ULFF, og det var viktig å bli kjent med og utvikle nettområder til dem. Parallelt med at vi nettopp hadde satt i gang med ULFF-blogger. Joda, det har vært nok å drive med!

Nå håper jeg vi vil se artikkelen om ULFF på nett snart - jeg skal skrike ut så fort jeg hører eller ser noe! Det siste jeg hørte var at artikkelen vil trykkes på nettsidene ca. i april. Jeg vet at de som skriver om oss har vært og tittet på det vi driver med på nettet også, og det er bare å smile pent og takke for interessen:-) Kanskje leser de dette også?

lørdag 22. februar 2014

Som gjennom tårer. Artikkel basert på barneboken Farvel Rune

Hvis du skal lese en barnebok, les denne. Også voksne kan lære mye av å lese så flotte bøker som i utgangspunktet er for barn, og i tillegg veldig trist. Boken er en glimrende anledning til å fortelle barn om døden, og de kan også lære mye om vennskap av denne. Det kan du også.

- Forfatter: Marit Kaldhol. Illustrasjoner: Wenche Øyen.


- Spesialitet: Kaldhol har skrevet både barnebøker og bøker for ungdom. Hun har et bredt spekter, og har mottatt pris for sitt forfatterskap. Øyen er kjent for sine akvareller og malerier, fra mange utstillinger. Pr. 1997 var boka blitt oversatt til tolv språk, og utgitt i flere land, blant annet i Japan, USA og Canada, noe som er sjeldent for en barnebok.
- Utgitt i 1986.

Innledning
En av de mest grusomme, men samtidig beste barnebøkene jeg har vært borti, må være ”Farvel Rune”. Jeg var visstnok seksten år gammel da den kom ut, men det var først som voksen jeg oppdaget den. Jeg hadde ikke lest boken før jeg fikk beskjed om å skrive oppgave om den på førskolelærerstudiet. Det bar av sted til biblioteket.

Mange år senere kom jeg tilfeldig over boken igjen i bokhandelen. Jeg fant den på salg, jeg greide ikke å la det være da jeg så den. Når man har skrevet oppgave om og fordypet seg i en bok, får man fort et personlig forhold til den, er min påstand. Min mening er at boken er utrolig vakker, både i tekst og bilde, det er vanskelig å legge den fra seg. Når noe kan være grusomt og vakkert samtidig, bør det si litt. Man finner seg selv sittende med en klump i halsen og våte øyne.

Jeg fant oppgaven tilfeldig igjen nå mange år senere, og tenkte å titte litt nærmere på den. Boken - ja den står selvsagt i bokhyllen. Jeg vil skrive en kombinert anmeldelse og analyse av boken, da det var analysen som ble vektlagt i min gamle oppgave. Det er derfor unektelig en del analyse i denne artikkelen, men det tåler du nok.

Tekstanalyse
Rune og Sara er bestevenner. Bokens handling starter med at de går ned til dammen for å leke, noe de vet de ikke får lov til. Rune drukner, og det er Sara som finner ham. Bokas hoveddel handler om hvordan Sara kommer seg gjennom den verste sorgen. Saras mamma trøster så godt det lar seg gjøre, og forteller henne om døden.

Vi som leser får oppleve Saras sjokk og smerte på en så levende måte at det er som det skulle hendt oss selv. Vi får være med på begravelsen, og tiden etterpå. Våren etter besøker Sara gravstedet sammen med mamma, og i mellomtiden har hun bearbeidet sorgen og begynt å forstå at Rune aldri vil komme tilbake. Boken slutter med at Sara sitter bakpå sykkelen til moren, som sykler hjem fra kirkegården.

Temaet i boken er døden, og et barns opplevelse av den på nært hold. Jeg vil si at emnet vennskap også er et tema. Et vennskap som ikke vil forsvinne, selv etter at den ene av partene blir borte. Boken sier mye om det at Sara må akseptere det å leve videre selv om Rune er borte for bestandig.

Første gang vi hører om Sara, som er bokas hovedperson, er hun ei glad og sorgløs lita jente som har en bestevenn som hun leker med hver dag. De har det bestandig fint sammen.

Sara blir fryktelig redd når hun får se Rune som ligger i vannet, og løper hjem det forteste hun kan. Hun får trøst av besta, og når hun får vite at Rune er død, forstår hun først ikke hva det vil si. Etter hvert går det opp for henne at hun aldri skal få leke med ham mer.


Når alt dette skjer, forandrer Sara seg fra den glade til den redde, og deretter ulykkelige jenta. Litt bedre blir det når moren forteller at Rune kan leve videre i tankene til Sara selv om han er død.

Midt i sin egen sorg greier Sara å tenke på Runes familie som hun ser gråter i kirken. Hun går bort til Runes søster og forteller det moren hennes nettopp har fortalt til henne. Før Sara reiser hjem fra kirken ser hun på kisten nedi hullet i gulvet, og da gråter hun fort.

Hovedpersonen
Det er Sara som er bokas hovedperson. Selv om alt har med Rune å gjøre, er det fra Saras synsvinkel vi ser alt. Rune dør jo nesten helt i begynnelsen av boken, dermed blir det klart at det er Sara resten av boken skal handle om.

Rune bodde i et rødt hus like ved Sara. Han kom alltid og spurte etter henne om morgenen, fordi de var bestevenner og lekte sammen bestandig. De vil gifte seg og bli mamma og pappa når de blir store, slik at de kan være sammen bestandig. Men slik gikk det altså ikke.

Ulykkesdagen skal barna til dammen og fortsette på den leken de hadde begynt på dagen i forveien. Rune har med seg en liten båt, og før han drar ut på sjøen kysser han Sara på kinnet, for det pleier alltid foreldrene å gjøre. Rune har en mamma, en pappa og en søster som heter Rut. Flere opplysninger får vi ikke om Rune i boka, men at han er verdens beste lekekamerat i Saras øyne er det ingen tvil om, verken før eller etter ulykken.
Bipersoner
Ellers i boken er moren til Sara ganske vesentlig, selv om hun bare står i bakgrunnen i tiden før ulykken. Hun kommer tydeligere frem når ulykken skjer, for da får hun en annen rolle i tillegg til det å være mor. Hun blir den som trøster og forstår Saras sorg, og vil gjøre hva hun kan for å hjelpe datteren. Det var også mamma som helt i begynnelsen advarte barna mot å gå til dammen.

Vi hører lite om besta og besten, som bor midt i mellom husene til Sara og Rune. Det var besteforeldrene som først hørte Sara da hun kom skrikende hjem fra dammen. Besta trøstet Sara, mens besten løp ned til dammen. De voksne personene fremstår i boken som trøstere. Det ser nesten ut til at det er den eneste rollen de har. Men det er jo ikke så rart, for det er de voksnes rolle her i livet å trøste når barna har det vondt, og det er gjennom Sara vi opplever det som skjer.

Miljøskildring
Miljøet som omringer Sara er til å begynne med veldig idyllisk og godt. Vi får en følelse av at alt er rolig og varmt. Det er godt å ha en bestevenn i nærheten. Selv om det er kaldt og det ikke er lenge til vinteren, merker ikke ungene dette så godt, for de er opptatt av leken. De voksne rundt barna er også trygghetsmomenter i historien, hjemmene deres er trygge og varme. Nettopp fordi alt annet er så harmonisk og godt og det er et lite og oversiktlig miljø, lokker nok dammen litt, så spennende som den er å leke ved.

Spenningsmomenter
Tidlig i boka sier moren til Sara at de må være forsiktige hvis de går til dammen, og allerede her aner vi hva som kan komme til å skje. Dette fengsler oss, slik at vi må lese videre for virkelig å få greie på om barna virkelig går til dammen eller ikke.

Det neste spenningsmomentet er når Sara mister votten sin uti dammen, slik at hun må gå hjem for å skifte. Dette skjer når Rune er dratt ut på dammen i båten. Da skjønner vi at det kommer til å skje noe farlig. Dette får vi også bekreftet, når Sara kommer tilbake og ikke ser Rune noe sted.

Synsvinkel
Vi får høre historien fra en tredje persons synsvinkel. Det er ingen jeg-person i historien som forteller, men en som står utenfor. Det er dermed forfatteren som forteller barnas historie, men likevel sett fra Saras ståsted.

Kontraster
Den største og tydeligste kontrasten, er tiden før og etter ulykken. Alt var så herlig og fint i begynnelsen av boka. Dette forandrer seg når ulykken inntreffer. Da blir alt tomt, meningsløst og trist for lille Sara. Ikke nok med at sorgen etter Rune er tung, mørk og kald, men nå kommer også vinteren for alvor og gjør alt enda kaldere. Jeg tror at vinteren her er et bilde på hvor kaldt og surt det blir når en mister noen på denne måten. For med vinteren begynner en ny verden, en verden uten Rune.




Utenom denne tydelige kontrasten, finnes det flere mindre tydeligere kontraster, som for eksempel forskjellen mellom det ofte altfor trygge hjemmet, og den spennende dammen. Vi ser også kontraster mellom barna, for selv om de nok er ganske like i personlighet, er de jo gutt og pike. Kanskje er dette også med på og levendegjøre fortellingen.

Språklige virkemidler
Boka har korte, presise setninger, som er lette å forstå. Språket som blir brukt er nynorsk. Det er en replikk som blir gjentatt to ganger, på to forskjellige steder i boka. Det er bokens tittel, ”Farvel Rune”. Den første gangen Sara sier denne replikken til kameraten, er når han enda lever, de leker at han skal ut og fiske. Rune gir henne et kyss på kinnet, og Sara kjenner en liten våt og varm flekk etter dette.

Andre gangen Sara sier ”Farvel Rune”, er mye lenger uti boken, denne gangen kan han ikke høre det, så hun hvisker det bare. Det er i Runes begravelse, og hun ser ned i hullet i jorda, der kista ligger. Når hun snur seg og går derfra kjenner hun igjen en liten, våt og varm flekk på kinnet. Men denne gangen er flekken ikke et kyss, men en tåre.

Disse to episodene som er så parallelle, rammer inn bokas innhold. De starter med at vi blir kjent med barna, og slutter når det gjensidige vennskapet opphører. En tredje gang, helt på slutten av boka, på kirkegårdsbesøk, tar ikke Sara farvel, for det har hun jo gjort. I stedet tenker hun ”Rune” stille inni seg, som om hun nå har akseptert at Rune er død. Kanskje er disse replikkene viktige for Sara, for at hun skal få bearbeidet sorgen.

Bildeanalyse
Illustrasjonene i boka fungerer sammen til et hele, og understreker personskildringen, spesielt når det gjelder Sara. Bildene forteller svært mye, ja ofte kanskje til og med mer enn teksten. Dette er spennende og viktige sider ved en bildebok.

Jeg har valgt ut et bilde fra boka som jeg vil bruke som eksempel. Bildet viser Sara i det øyeblikket hun forstår at det har hendt noe fryktelig galt med Rune. Hun ser at han ligger ubevegelig i vannet. Bildet av henne viser det redde og triste utrykket i Saras ansikt. Det er spesielt øynene hennes som uttrykker hvor sjokkert hun er og hvor vondt hun har det. Det ser ut som de uttrykksfulle øynene står fulle av tårer, og hun holder den ene hånden på hjertet.

Barna selv står fremme i lyset, vi ser hvert trekk i ansiktet hennes. Bakgrunnen er mørk, og selv om det er himmel over, så stjeler det ikke oppmerksomheten bort fra Saras ansikt. Dette er et bilde en virkelig kan se lenge på.

Dette bildet dekker mer enn en hel side i boka, derfor står en del av det på den motstående siden også. Den delen av bildet som står på tekstsiden viser Rune som ligger i vannet med ansiktet ned. Vi ser også den lille båten i det fjerne.

Bildet fremhever meningen med boka, det gjør den til noe mer enn en bok, bildene fungerer sammen som en serie malerier med samme tema, som er satt sammen til en historie. Lyset i disse bildene er helt nydelig, noe som er gjennomgående i hele boka. Fargene er gode å se på, og flyter over i hverandre. Billedkunstneren, Wenche Øyen har brukt akvarellmaling for å få til dette, og bildene ser ut til å være ganske kompliserte. Disse illustrasjonene, som nesten kunne fortalt historien uten tekst, kunne ikke vært laget av hvem som helst, de har en veldig kunstnerisk kraft bak seg og røper et ekte engasjement for oppgaven. Bildene er duse og behagelige, det er som vi ser på den som gjennom tårer.

Billedkunstnerens virkemidler
Det er tydelig at maleren går inn for det at alt skal være varmt, fredelig og godt før ulykken, og trist, mørkt og tomt etterpå. Bildene understreker eller forsterker teksten. Det ser vi spesielt på de to sort-hvittbildene som kommer langt ute mot slutten av boka. Det er to bilder som dekker en hel side hver, og som ikke har tekst til. Disse bildene taler sitt eget språk, ord ville vært overflødig. De forteller om den kalde, mørke vinteren, som vi har fått vite må forsvinne før Sara skal få besøke Runes grav. Ventetiden er lang, men endelig en dag er de klare til å dra.

Alle de runde små sort-hvitt-bildene er Saras minner om den tiden hun hadde sammen med Rune. Disse bildene forteller hva Sara tenker på i de situasjonene hun er i. Det er når hun får vite at Rune er død at disse bildene begynner å komme. For å forklare dette nærmere skal jeg nevnte noen eksempler ut fra bildene.

På den åttende siden blir Sara trøstet av besta, det er da hun nettopp har fortalt om det hun hadde sett ved dammen. Og mens hun gråter tenker hun på Rune som lå i vannet og den tomme båten et stykke unna, akkurat sånn som hun hadde sett det kommer det tilbake i tankene hennes. Og dette hun tenker på ser vi inne i de runde små bildene. Jeg kan ta frem flere eksempler;




På den sekstende siden blir Rune begravet, og Sara ser ned på kista som ligger i jorda. Hun tenker på at han skal sove bestandig, uten å våkne igjen, slik som mamma fortalte. Og i det runde bildet ser vi helt konkret hva Sara tenker på, nettopp Rune som ligger og sover!


På den tjueandre siden ser vi moren til Sara som holder rundt henne mens Sara gråter, Og på den tjueførste og motstående siden ser vi akkurat hva hun tenker på når moren holder rundt henne; Sara tenker på den gangen Rune klemte henne og kysset henne på kinnet.


De to siste bildene i boka er det ikke ”tenkebilder” til. Grunnen til det kan være at Sara nå har fått bearbeidet det som er å bearbeide tankemessig. Hun har nå sett igjen graven, og kan nå mer leve med sorgen på en annen måte.

Budskap
Emnet døden er skremmende for et lite barn, men denne boka tar likevel ikke motet fra det. Jeg synes den viser døden på en naturlig måte som verken er skremmende eller ekkel, og bearbeidelse av sorg er et viktig tema i boken.

Forfatteren og billedkunstneren vil nok si flere ting om død og bearbeidelse av sorg med denne boka. Samtidig som de vil advare unger mot å gjøre noe så farlig som å dra ut i en båt alene, vil de nok også få barna til å tenke gjennom spørsmålet om døden generelt. Dette er nok nyttig, da vi aldri kan være sikre på når og hvordan vi møter den.

Vurdering
Alle møter vi døden før eller senere ved at en av våre nærmeste dør, og verst er vel dette når det gjelder et barn. Jeg synes denne boken tar for seg temaet på en forklarende og grei måte, og man kan nok lett bli følelsesmessig bundet av den.


Jeg synes boka er helt nydelig, og jeg kan aldri få sett nok på de sterke, engasjerende bildene. Andre bøker jeg har sett kan være fine, både innholdsmessig og utenpå, men denne er rett og slett vakker. Det finnes ikke sidetall i boka, så det var litt vanskelig når jeg skulle referere til noe. Derfor har jeg oppgitt nummer siden har i rekken.

En barnehage jeg var innom en gang, hadde lest boka høyt for barna. Dette gjorde de med hensikt, fordi de hadde et svært sykt barn i gruppa som de visste at sannsynligvis kom til å dø om ikke lenge. Barnet lå på sykehus, og var derfor ikke til stede da boka ble lest. Barnet hadde gått i barnehagen lenge, men skulle ikke komme tilbake fra sykehuset. Dette hadde de ansatte fortalt barna.

Da boka ble lest, var det uten at noen sa noe om dette barnet, men barna skjønte at det dreide seg om det samme enda de bare var to til fire år gamle. Jeg syntes det var veldig interessant og sterkt å høre om dette, da jeg på det tidspunktet hadde valgt å skrive om denne boka. Jeg har også hørt om barnehager som tar frem boka hver gang et barn har mistet noen, som del av en bearbeidelsesprosess. Det var en alvorsstund som barna virkelig tok på alvor, og de elsket boken til tross for alt det triste.

Hvis du skulle være interessert i enten bokas tema eller den kunstneriske utformingen og oppbyggingen av boka – les, og nyt den!

Litteraturliste
Birkeland, Risa og Vold: Norsk barnelitteraturhistorie, Det norske samlaget 1997, 2. opplag.
Kaldhol, M og Øyen, W: Farvel Rune. Den norske bokklubben, 1987.
Ørjasæter, T: Barn og bøker s. 187-188. Cappelen, 1987.



Likte du denne bloggposten? Del den gjerne med andre!


onsdag 19. februar 2014

Har du en yndlingsforfatter?

 Har du en yndlingsforfatter, eller en favorittbok? Har du tenkt igjennom hvorfor akkurat det er yndlingsforfatteren eller favorittboken? Og er det den samme som for et år siden eller to? Jeg vil at du skal tenke litt på det.


Du verden så mye som skjer i ULFF for tiden! Akkurat nå har jeg vært opptatt av å maile med nye medlemmer og lage nettområder til dem. De kan forvente seg nøkkelbånd som velkomstpremie i postkassen ganske snart, om de ikke har fått det allerede! For å lese mer om nye medlemmer av året og deres tekster, anbefales å besøke enten nettsiden eller å stikke innom vår Facebook-side. Det er mye annet også som venter nå, like rundt hjørnet.

Håper at flere av våre medlemmer vil begynne å blogge her. Du har stor frihet på ULFF-blogger, og jeg tror ikke det går an å gjøre så mange feil, bare du holder deg noenlunde innunder litteratur, skriving eller ULFF. Det ser ut som det går litt trengt å komme i gang, men sånn er det vel i en oppstartingsfase. Det er nok mulig jeg må gå offentlig ut med bloggen for at det skal bli mer liv over den, ja! Jeg har ventet med dette, fordi jeg syntes det hadde vært et poeng med flere aktive bloggere først, men da skal jeg heller legge den ut som den er. Håper forresten at novellen jeg la ut sist; Manus på Reise, falt i smak.



Tilbake til spørsmålet mitt; Har du en yndlingsforfatter, eller en yndlingsbok du har lyst til å fortelle oss om? Det er det helt sikkert flere enn meg som vil høre om! Jeg husker at vi hadde en skriveøvelse om yndlingsforfatter for en del år siden, og det var spennende å se hvem som ble trukket frem, og hvorfor! Kanskje vi kan ta en skriveøvelse innenfor samme tema her på bloggen?

torsdag 13. februar 2014

Novelle: Manus på reise.

Manus innpakket klar til reise!
(Foto: Gro Jeanette Nilsen.)
Kjære leser! Siden jeg ikke har vært her på noen dager, tenkte jeg at du skulle få titte på den nyeste novellen min. Den ble skrevet en sen nattetime i går, og jeg følte meg veldig kallet til å skrive den ferdig før jeg tok kvelden;

Manus på reise

Novelle av Gro Jeanette Nilsen

Det er så fryktelig mørkt og kaldt her… Selv om jeg ikke ser noe, vet jeg at rundt meg ligger massevis av pakker. Noen i gråpapir, noen i typisk Bokklubb-innpakning med logo på, andre i større esker fra PC-firmaer og postordre, og så noen konvolutter.


Jeg tror vi må ligge på et lager eller noe, kanskje i en kjeller, det er umulig å si. Nå durer det i allefall ikke lenger. Tidligere var det veldig mange rare bylyder, da ble vi fraktet i en stor postbil hit. Jeg ville heller vært hos hun som jeg bodde hos, hun som til slutt pakket meg inn i gråpapir og skrev noe utenpå. Jeg fikk et navn også. Hun kalte meg Manus. «Manuset mitt», sa hun om meg. Det likte jeg. Og jeg hadde ikke noe lyst til å flytte. Hvorfor måtte jeg det, når vi hadde det så fint? Ettersom hun satt ved PC-en sin og printet ut ny tekst stadig vekk, vokste jeg og ble ganske stor. Men hun måtte stadig tilbake i teksten og rette på ting hun mente kunne vært skrevet bedre. Men det var hennes feil, ikke min! Det vil jeg ikke ha på meg altså.

Men nå er det bare trist, kaldt, mørkt og kjedelig. Og hva er det som tar så lang tid? Jeg tror jeg har ligget her i mange timer. Det må være søndag eller noe, tror jeg. Eller nei…;

- Jeg sender aldri manus i posten før helgen. Jeg har hatt altfor mye arbeid og vil at det skal komme trygt frem uten for mange hinder! hørte jeg at hun sa til en venninne som var innom hjemme hos oss en dag. Ja, for det er da mitt hjem også? Det er tross alt der jeg er født! Men her er det mørkt og kaldt.

Plutselig ser jeg lys. Noen har lykter, tror jeg! De romsterer veldig, og noen av de største pakkene blir båret ut. Den store pakken jeg kaller «PC-Harry» blir tatt ut først. Så da skal vi vel endelig sendes dit vi skal, da, tenker jeg. Mennene har dårlig tid, og et sted uler en rar sirene, en slags alarm, tror jeg. Med ett blir jeg løftet opp, men sluppet ned igjen;
- Nei, uten verdi her også.
- Vi drar! Har fått med det viktigste, trur jeg. Ikke mye verdifullt igjen nå. Hiver oss i bilen nå!Hva var egentlig det der for noe? Lysene og motorduren forsvinner. Hvorfor tok de bare med seg de største eskene? Det var rart. 

Plutselig slår noen på taklyset. De har med seg politi.
- Tydelig innbrudd her!
- Ja, PC-pakker og de spesialmerkede varene er borte. Det antatt verdiløse ligger igjen.
- Vi trenger en liste over antatt pakkeinnhold og relevant informasjon, sier politiet..

Jeg som bare er et manus på 200 sider pakket inn i gråpapir, skjønner ingen ting. Men jeg har forstått at jeg blir betraktet som verdiløs...
Les hele novellen

søndag 9. februar 2014

Presentasjon og egne bokprosjekter.

På bildet: Gro Jeanette Nilsen.
Jeg synes at Stein Erik kom med en god ide når det gjelder at bloggforfatterne som deltar her presenterer seg selv. Jeg følger gjerne opp den biten. Jeg heter Gro Jeanette Nilsen, og er leder og oppstarter i ULFF- Unge Lovende Forfatteres Forening, og også moderator for foreningens nye blogg. Som du sikkert vet fra før - jeg har helt sikkert nevnt det - så startet ULFF allerede i oktober 2001. Jeg må virkelig si det føles som en evighet siden, på mange måter! Personlig er jeg veldig glad i foreningen, den har vært med meg lenge og jeg har lagt igjen mye av sjelen min i den, føler jeg.

Jeg var mye syk som barn, og ble derfor lest mye for. Dette dannet nok grunnlaget for min interesse for litteratur og det å skrive selv. Det har også vært nødvendig å stokke om på livskortene noen ganger, på grunn av sykdom. Ting kan plutselig ta en litt annen retning enn det man planlegger. Skriving har hjulpet meg gjennom mye! Jeg ble født i Stavanger, men vokste opp på Bjerkås ved Vollen i Asker. Nå har jeg bodd i Oslo siden 1993, og trives her.

Å måtte avbryte arbeidet som førskolelærer og flere forsøk med skolegang på grunn av helsen, var ikke morsomt. Imidlertid har jeg fått en sterk følelse av å ha «funnet meg selv» i arbeidet med ULFF i tillegg til et veldig personlig bokprosjektet jeg holder på med. Jeg arbeider også med en roman. Fremdeles, kan vi kanskje si, ettersom denne også har vært med meg lenge. Men romanen min har hatt en velfortjent ferie et års tid nå, men den kommer nok snart på beina igjen!

I dag kjenner folk meg kanskje likevel best som leder av ULFF – Unge Lovende Forfatteres Forening. Til slutt vil jeg minne om at du finner ytterligere presentasjon av både meg
og de andre medlemmene i ULFF inne på hovednettsiden vår, www.ulff.com Og med dette sender jeg stafettpinnen videre til dere som ikke har kommet i gang med selve bloggingen ennå; Hvordan vil du presentere deg selv på ULFF-blogger?


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!

lørdag 8. februar 2014

Velkommen!




Litt om meg:

Hei, velkommen til min blogg på ULFF sine sider. Mitt navn er Stein Erik aka. Lucas Engam. Jeg er 25 år gammel og studerer litteratur og psykologi på fritiden, jeg er også styremedlem i ULFF.

Hva denne bloggen handler om:

Poenget med denne bloggen er at jeg som skribent skal formidle mine egne tekster og tanker rundet det å skrive. Det kommer til å komme flere tekster fra meg etter hvert, når jeg føler de er klare.

Skriving er og har alltid hvert en terapi for meg:

 Skriving er en terapi og trygghets følelse jeg har hatt siden ti årsalderen. Hver gang jeg setter meg ned for å skrive er det som en ny verden åpner seg for meg. Det er ett sted hvor jeg ikke føler meg dømt, og kan være meg selv 100% via teksten.

Mine indre ønsker:

Jeg har ikke sendt inn tekster til forlag ennå, selv om jeg har tre diktsamlinger og én novellesamling i skuffen. Er det som frykten stopper meg ifra å sende det inn til ett forlag.
Mitt aller største ønsker er å kunne hjelpe andre via mine tekster, dette er mitt indre ønske som gjør at jeg brenner for litteratur. Tanken på at jeg som enkeltindivid kan røre et annet menneske av mine egne ord kan nok ikke beskrives.

Gi tips og råd:

I denne bloggen ønsker jeg  å gi anmeldelser fra bøker jeg har lest. Prøve mitt beste for å formidle kunnskaper om litteratur og skrivekurs jeg har vært på.



Dagens spørsmål:

Så, fortell medforfattere hva liker du å skrive?





fredag 7. februar 2014


Paradox:

Jeg lukker øyene, faller bort.
Et sted vi begge vet om.
Det skjer mer og mer.

Jeg vet om sted, hvor vi kan være.
Et sted hvor vi har hverandre.
Langt, langt inn i mørket.

Kom nå min kjære.


What Once Were:

We are only minutes
Listen as they go!
Hour by hour,
Year after year.

We go to the rhythm of music
and know that time will take over

What did you get out of the time you had?
What did you actually do?

Community goes by becoming part of the past.
Into the history of the future

You are the future, this is the past.

Do something about it!

torsdag 6. februar 2014

Takk for nye bloggbidrag:-)

Så fint at et av våre medlemmer har kastet seg ut i det og tatt bloggen i bruk, supert! :-) Man velger jo selv hva man publiserer her, så lenge det har noe med egenprodusert litteratur å gjøre. Det kan gjelde egne skjønnlitterære tekster, men det kan også være vanlige blogginnlegg om litterære aktiviteter, a'la "dagboknotat" fra skrivebordet ditt eller liknende. Takk til deg som publiserte!

Hvis noen av medlemmene vil ha tips når det gjelder tekstutseende, bruker jeg personlig vanlig størrelse på teksten, og skrifttype Arial på egne tekster. Andre medlemmer behøver slett ikke dette, men et tips er å bruke samme tekst på alle dine egne innlegg, sånn at det blir en rød tråd i dette. Som sagt, det er bare tips jeg har plukket opp og formidler videre. Ellers bruker jeg helt vanlig overskrift uten å justere noe på dette. Dersom du kopierer over teksten fra Word eller et annet program, er det lett for at overskriften blir liggende både som markert overskrift på bloggen men også inne i selve hovedteksten. Da kan det lett bli overlapping ved at overskriften står to ganger.


Dette med flere bloggforfattere på en og samme blogg, ser ut til å bli både variert og spennende. Jeg har ikke selv prøvd dette tidligere, så det er helt sikkert mye å lære av prosjektet! Det er utrolig gøy å se at interessen for bloggen stiger! Takk for at dere har begynt å ta den i bruk, folkens, nå føles det ikke så ensomt her inne lenger:-)

Stå på!

Forbudt Kjærlighet


FORBUDT KJÆRLIGHET:



Hvilket liv vi kunne hatt dersom vi hadde turt leve det fullt ut, er tanken som surrer rundt i hodet mitt idag. Jeg har satt livet i ventemodus, stoppet klokken på det hvite nattbordet og ser hvordan tiden kunne blitt brukt. Friheten er ikke like stor som den var, jeg pleide å være en mann full av energi. Det er mange år siden, langsomt trekker jeg pusten, lar lungene bli fylt av skarp høstluft.  En indre svekkelse fortrenger alt av min styrke og hindrer meg i å reise meg fra min egen seng. Øynene mine hadde engang en safirblå farge, like ung og frisk som nysnøen på marken. Nå er den visket bort av alt jeg har sett i livet.  Livet har så mye å vise, hvert sekund, hvert våkne øyeblikk. Bildene er der, men svinner bort og blir mindre og mindre tydelige med tiden. Jeg traff deg noen få år før du ble syk, og jeg vet at de årene formet meg som menneske. Vi var så unge, tok tiden som den kom.  Vi var opptatt av hverandre og glemte at livet går sin gang. Du pleide å si at du likte morgenen best. Men det var før du traff meg. Den var mer delikat, som du formulerte det. Den lyste opp omgivelsene og gjorde at man glemte alt som ga en ”dårlig smak i munnen”. Men nå likte du kvelden best av alt. Den mørkla alt det vakre, men stillheten tok overhånd og det var enklere å kunne være oss to. Ingen som dømte oss. Du sa at etter du hadde truffet meg, forandret hele ditt syn på livet seg. Vår hemmelighet var så risikabel,  ingen ville forstått det, ingen måtte vite om det . Det vi gjorde var nemlig forbudt i andres øyene. Ingen enset den intense kjærligheten vi hadde for hverandre. Den gang virket tiden ustoppelig, drømmene tok aldri slutt, fordi ”slutt” var så uendelig langt borte. Verden skremte ikke deg, det hadde den heller aldri gjort.  Derimot var jeg den som alltid fryktet morgendagen. Du prøvde å forklare meg at jeg ikke kunne leve livet i konstant frykt. For selv om tiden virker uendelig der og da, vil alt en dag ta slutt.  Grip dagen i dag; Carpe Diem, som du alltid pleide å si.  Nærmest som et livsmotto. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre som du sa,  men jeg turte ikke, for tenk om mine foreldre hadde funnet ut av vår forbudte kjærlighet, hva så?
Jeg hadde jo tross alt ikke samme styrke og selvtillit som deg. Høsten kom, dagene fortsatte sin vante gang og dine forventninger til meg ble stadig større. Fremtiden med deg skremte meg i den forstand at jeg drømte om å få barn, stifte en familie. Men det kunne aldri skje, ikke med deg.



- Daniel, er du våken?


Jeg snur meg mot stemmen, det rykker til i de slitne nervene mine. Personen jeg erstattet deg med for flere år siden, lever nå i samme hus som meg. Du var en forelskelse som sant nok kunne vart livet ut, men stoppet opp på grunn av min svakhet for andres ytringer. Da var jeg ferdig, mumler stemmen fra kvinnen jeg hadde valgt inn i livet mitt og hun løfter armen frem slik at jeg kan ta den imot. Hun er alltid der for å hjelpe meg. Linjene rundt munnen hennes har fått dypere konturer, men smilet er fremdeles like mildt.

Hun har aldri fått vite om den store hemmeligheten vi to hadde fra den sommeren da jeg turte være meg selv. Hun blir kjapt oppmerksom på graven foran meg og snur seg så vidt og myser.

- Kjente du ham? spør hun og møter blikket mitt.

- Ja, for mange år siden, svarer jeg litt nølende.

- Hvem var han? vil hun vite.

- En god venn jeg aldri kommer til å glemme, svarer jeg.

Jeg åpner munnen, men ordene kommer ikke ut. Selv etter så mange år klarer jeg ikke si det, smerten og lengselen føles som en innestengt skam i min sjel, en del som aldri vil slippe taket i meg. Og jeg vet at det hadde vært enklere for oss begge dersom hun bare visste det……  Den eneste måten jeg kunne elske deg på den gangen, var i all hemmelighet. En forbudt kjærlighet, dømt til å mislykkes.
Jeg måtte foreta et valg, leve i skjul eller skape min egen familie uten deg. Kvinnen som står ved siden av meg er med andre ord en ”kvinnelig refleksjon” av deg.
Vi ser ned på din grav, hun vet ikke hva du egentlig betydde for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ventet på deg. En del av meg ventet nok bestandig på muligheten av at våre veier skulle møtes igjen.


- Han døde i høst, visste du det før vi kom hit? spør hun.

- Nei, svarer jeg.

- Det visste jeg ikke.

Jeg tar armen hennes godt inn i min egen og reflekterer over hvor mye kjærlighet hun alltid har gitt meg.  Men den har nok dessverre ikke vært 100% gjensidig. Det føles ikke riktig, jeg ”lever et liv på falske premisser” som du pleide å si. Vi går tause sammen bort til den hvite grinden, hånden min rører omsider ved treet vi risset inn våre forbokstaver i.

D + T = Fremtiden

- Har du sett noe så vakkert?  spør hun idet hun ser undrende på meg.

- Det må minst være 50 år siden, svarer jeg.

Jeg glemmer aldri den dagen, vi hadde vår siste piknik og følte oss helt alene på Moder Jord. Kirkegården gir meg alltid en indre ro, pleide du å si. Den gir ro til sjel og sinn.  Og refleksjoner…

- I hvert fall kan ingen dømme oss, svarte jeg

Du reiste deg opp mot treet og sa;

- La oss gjøre kjærligheten vår evig.

Så risset vi inn forbokstavene våre, du min og jeg din.

Kirkegården er stedet du er og alltid vil være. Og stedet der vår hemmelighet vil vare i all evighet. Lett haltende går vi gjennom kirkegården, uten å si noe. Stillheten taler sitt eget språk. Vi var unge og, nå sett i ettertid, kanskje litt gale. Nå må jeg forlate fortiden og leve mine siste dager i fremtiden. I vår alder er man fullt klar over at veien alltid har en begynnelse og en slutt.
Vår vei tok slutt før det hele startet. 

Skrevet av

SE Wattz

Paradokset.


Paradokset.


Jeg følte meg stresset.  Det var ikke mer enn et par minutter til kurset skulle starte og jeg var i utgangspunktet forsinket. Men idet jeg kom inn i rommet hvor kurset skulle holdes, fikk jeg  sjokk: Kurslederen lå død på gulvet, en skikkelse stod over liket og brølte en latter så høy at jeg trodde ørene mine skulle falle av. Plutselig bråvåknet jeg og så meg forvirret rundt i soverommet.  Jeg var gjennomvåt av svette. Så gikk det opp for meg.  Det hele var bare et mareritt av en drøm!

Sjefen på jobben hadde ringt meg i går og invitert meg til et møte. Jeg satte meg på det første morgenflyet fra Oslo til London, Heathrow. Sånn hadde jeg riktignok pendlet i mange år, men denne gang var tingene annerledes. Jeg hadde fått beskjed om å komme så fort som overhodet mulig. Mannen jeg skulle møte var på plass klokken 8:30AM , og med et fast håndtrykk ønsket han meg velkommen.  Han var som hentet ut fra en Dressman-reklame etter utseende å dømme. Christian Watson, smilte han, skjenket kaffe i en kopp og skjøv den over til min side av bordet.  Det mørkeblonde, bølgede håret var så påfallende at det så ut som om han hadde brukt titalls timer på å stelle det før møtet.

-       Saken er av en sånn art Lars, at vi trenger din hjelp. En av våre ansatte er blitt truet på livet dersom hun fullfører en rapport som forteller om en teknologi som kan stoppe tiden.

       -     Du tuller, ikke sant?

-       Nei, absolutt ikke. En storentreprenør i det amerikanske markedet er blitt tsildelt et større militært oppdrag, og dette er så konfidensielt at de færreste har hørt om prosjektet. Noe som har gjort at vår journalist har fått drapstrusler.

-       Hvordan fikk hun disse truslene?

-       Det er ikke hun som har mottatt dem. Det er vi. Over vårt datasystem.

Christian gjorde en nonchalant håndbevegelse.

-       Burde dere ikke ha tatt kontakt med en livvakt eller en annen form for sikkerhet enn meg?

-       Jeg trenger en mann som deg Lars, du er en av våre beste på sikkerhet og vår fremtid står på spill. Så vi kan ikke kaste bort ressurser eller tid på en person vi ikke kjenner. Dette er din sjanse til å vise hva du duger til.

-       Men, ville det ikke vært enklere å tilkalle politiet?


-       Vi har mange oppgaver og et rykte som skal opprettholdes, Lars.

-       Hva er navnet på personen dere leter etter?

-       Jonas Thoresen, firmaet hans heter Horse Power.

Og journalisten din, hva heter hun?

-       Jill Thomassen.

Han så på klokken, - de skal være her om ca femten minutter.  Det er derfor jeg bad deg komme såpass tidlig. 

-       De?
-       Hun og kameramannen, Jim Jackson.  De er også samlivspartnere.

Jill Thomassen og Jim Jackson viste seg å bo ganske sentralt i London. Hun hadde store, mørkeblå øyne og med et skinnende glimt i dem. Jim hadde halvlangt, blondt hår og var kledd i lyseblå dongeribukser og en rød t-skjorte hvor det stod ”Dont Feed The Troll”, med pil opp mot ansiktet. Hun kastet meg et tvilende blikk og henvendte seg til Christian.  Han virket sannsynligvis mer selvsikker enn meg.

-       Jeg trenger ikke noe hjelp med intervjuet, jeg har Jim som beskytter meg.

Jim la videokameraet på bordet imellom oss, rettet seg opp i skulderpartiet og prøvde å gjøre et mektigere inntrykk, mest sannsynlig grunnet hans nervøse holdning i begynnelsen.  På meg virket han som en noe usikker student i midten av tyveårene, hva Jill så i ham var vanskelig å se med det blotte øye. 

-       Jeg skal filme intervjuet som planlagt, dette vil også bli vårt bevis på hvem personen bak teknologien er. Sa han med en usikkerhet i stemmen.


 Jeg bøyde meg over bordet og så Jill rett i øynene.

-       Hva om mannen dere skal møte ikke er personen bak teknologien?

Jill gav ingen respons tilbake.

På veien mot det hemmelige møtestedet Jill visste hvor var, klarte vi å enes om taktikken. Christian kjørte, mens Jill gjorde meg klar for situasjonen og gikk enda mer detaljert til verks enn det Christian hadde gjort.

-       Har du navnet på kontaktpersonen?

Hun nikket stolt.

-       Hvorfor oppsøker dere ikke ham?

-       Det går ikke, avtalen er at vi skal møtte Jonas Thoresen først.

-       Kan du fortelle meg hvem som har gitt deg disse opplysningene?

-       Nei, jeg gir aldri info om mine klienter, ikke engang Jim får vite noe.

Jim snudde seg mot meg og smilte, som et tegn på at det hun nettopp hadde fortalt meg var sant. 

Vi svingte inn til et stort parkeringshus som  så ut til å tilhøre et kjøpesenter.  Ved nærmere ettersyn så jeg at det var en byggeplass, stedet hadde gule skilt overalt hvor det stod med store bokstaver: ”Please, do not park here”. Det virket som om parkeringshuset var bygget i betong og  utenfor stod  det opptil flere heisekraner tett i tett som trær i en skog.

-       Er det denne tidsanalysen du skal snakke med ham om?

-       Nei, det er mer enn det. Dette er større enn du aner. Hvis alt går etter planen, kan menneskeheten leve lenger.  Mye lenger.

Hun pekte mot en mann med hatt på hodet og en brun skinnkoffert under den ene armen.

-       Der er han!

Christian stoppet bilen brått, Jill hoppet ut og ropte av full hals; - Jonas!  Jim fulgte etter med videokameraet klart, og jeg presset meg selv til det ytterste for å ta igjen Jonas. Ikke langt unna parkeringshuset hadde jeg sett en togstasjon, Jonas løp mot den og hvor toget stod og ventet. Alle tre løp med raske skritt og rakk i siste sekund å komme inn på toget før det startet. Jeg løp innover i togsettet, heldigvis var det såpass tidlig på morgenen at vognene var relativt tomme.  Det eneste jeg kunne ane, var skikkelsen av Jonas som beveget seg stadig kjappere.

       -     Jonas, vi må snakke med deg! Plutselig stoppet han opp og satte seg på et sete.  Vi roet ned tempoet, han må ha forstått at det fantes ingen annen utvei.

-       Hva… er …. det dere vil?
-        
Jeg forstod straks hvorfor han hadde stoppet opp,  han var rett og slett helt utmattet.  Det piplet frem svette fra pannen hans og han pustet tungt.  Vi satte oss rundt ham alle tre,  Jim med kameraet på skulderen og Jill med penn og notatblokk.  Hun hadde også en mikrofon som hun hevet opp mot ansiktet hans, som om hun tvang ham til å snakke.  Jonas Thoresen var atletisk, han hadde brede skuldre og var smal om midjen.  Håret hadde en rødbrun farge med lyse striper i tuppene.  Han hadde på seg  hvit blazer og med en rutede, fresh-farvet flanellskjorte under.  Buksen var en helt ordinær blå, slitt jeans. Han minnet om en mann i begynnelsen av førtiårene som desperat ønsket å style seg som en tyveåring.




-       Jonas Thoresen, sa Jill med sin forføreriske journaliststemme.

-        Du er entreprenør i selskapet Horse Power og det går rykter om at dere har funnet opp en ny teknologi som gjør at folk kan utnytte tiden sin mer effektivt.  Eller enklere sagt;  - stanse tiden.  Er det også sant at dere har en storavtale med forsvaret?

Jonas var tydelig brydd, løftet høyrehånden mot kameraet til Jim og sa:

-       Få det jævla kameraet vekk ifra ansiktet mitt! Jeg håper for all del du ikke har startet å filme?

Han vendte seg brått mot Jill:

-       Du burde være klar over hvilke konsekvenser et sånt stunt som dette kan få? Hvis disse opplysningene, som er strengt  konfidensielle for militæret, kommer ut til befolkningen, kan det få fatale følger.

I det han rettet øynene mot meg, roet han seg ned og nærmest hveste ut:  -  Og hvem i helvete er denne fyren? En hemmelig agent av noe slag?

Jeg svarte ikke på tåpeligheten.  Han trengte ikke å vite at jeg var der for å beskytte Jill. Med et lite rykk kjente vi at toget var i ferd med å stoppe og det var på tide å gå av.  Jonas  trykket på knappen som gjorde at dørene åpnet seg. 

Jill, Jim og jeg fulgte hakk i hæl, som om alt her i livet nå dreide seg om denne ene mannen. Og hvor mye mer drittslenging skulle vi tåle før vi kom til fakta om denne teknologien.

Jonas vred seg rundt, skjøv videokameraet bort med stor kraft og glefset til Jill:

-       Dere er ikke invitert med!

-       Vi trenger ingen invitasjon.

-       Dere har ikke riktig ”kleskode” for å følge med dit jeg skal.

-        
Det var folksomt i den relativt trange gaten vi var på vei inn i. 
Jeg presset meg inn mellom Jill og Jonas, Jim sto bak med kameraet og filmet tydeligvis  det hele siden jeg kunne se den røde lampen ved linsen lyse.  Jonas skjøv meg til side. Han gikk lenger inn i folkemengden,  skjøv seg fremover.  Jeg satte opp hastigheten for å følge etter ham. Da vi var kommet et stykke inn i den trange gaten, så jeg han gikk med bestemte skritt mot en stor murstensbygning.  Horse Power stod det på et skilt over  inngangsdøren.  Jonas trykket på en knapp og glassdøren åpnet seg. Vi smatt med inn. Vel innenfor døren så jeg meg omkring, det var en bred trapp rett forut og jeg rettet blikket opp. Jonas var på vei opp trappen.  Det måtte  være minst tretti meter opp til taket, og jeg tenkte i mitt stille sinn; hvor høyt skal Jonas, mon tro? Jeg håpet for all del at han ikke skulle helt opp til topps.  Til tross for avstanden,  kunne jeg høre stemmen til Jill som hele tiden prøvde å få kontakt med Jonas. Hvis dette noen gang ville bli vist på TV, kom nok denne seansen til å bli klippet bort, tenkte jeg i mitt stille sinn.  Jeg måtte følge etter dem, det var dette oppdraget jeg hadde fått av Christian og det måtte fullføres etter beste evne.

Jeg hadde nettopp startet å løpe opp trappene, da jeg hørte et gjennomskjærende skrik og hodet mitt fulgte lyden automatisk.  Synet gav meg frysninger langt nedover ryggen.  Jeg prøvde å fokusere øynene mine ytterligere og fikk sjokk da jeg så Jill i fritt fall fra sjette etasje. Så kom dunket mot steingulvet og et skikkelig knas som grus mot sandpapir.  Jeg så nøyere etter og ante blod som sivet ut av hodet hennes både gjennom nese, øyne og ører.  Jeg skjønte raskt at hun var død.  Ingen kunne overleve et sånt fall og med hodet først mot bakken.  Jeg følte en inderlig smerte inne meg,  en knugende skyldfølelse, men visste samtidig at jeg måtte komme meg videre.  Sorg var noe jeg ikke måtte tillate meg å bli dratt inn i nå.  Jonas fortsatte å løpe oppover i etasjene og jeg visste at det bare var ham og meg nå.  Jim stod helt målløs i trappen og ut fra ansiktsuttrykket hans å dømme, hadde det tydeligvis ikke gått helt opp for ham hva som hadde skjedd. Jeg måtte kjappe meg  videre, bevege kroppen fortere enn ”Lynvingen”.  Nå var jeg ikke langt unna Jonas. Plutselig så jeg han tråkket feil og  han falt bakover. Som ved en refleksbevegelse tok jeg imot ham og klarte ved en god porsjon flaks å holde meg selv på beina. Hadde jeg ikke tatt imot ham, ville han sannsynligvis lidd samme skjebne som Jill.  Jonas prøvde å slå armene ifra meg, men det gikk ikke. Jeg hadde så mye sinne og adrenalin i meg nå at han på ingen måte kunne slippe unna grepet mitt.  Jim var kommet  til hektene igjen og begynte febrilsk å løpe i retning Jill.  Han var likblek  og kameraet hans hang over skulderen, dinglende som om det kunne falle av å gå i tusen knas når som helst.  Men det var underordnet nå. Øynene hans var røde som chili,  tårene presset seg frem og begynte å renne nedover kinnene hans.   Han hadde det tåkete blikket festet mot Jill som lå livløs på gulvet. Jeg hadde på forunderlig vis, antakelig på grunn av mitt indre raseri og høye adrenalin-nivå, klart å binde Jonas fast til trappegelenderet i sjette etasje takket være noen klesfiller.  Jeg gikk mot Jim, jeg mumlet forsiktig til ham:

-       Jeg beklager Jim.

Han unnvek blikket mitt og freste tilbake:

-       Jonas Thoresen skal få svi!

Det strømmet til med folk fra alle kanter. En middelaldrende mann i hvit frakk kom ut av en stor, sort dør og med en mobiltelefon i hånden.

-       Ring ambulanse og politi! ropte jeg.

Mannen ble helt forskrekket da han så hva som lå på gulvet i første etasje, tastet et nummer og la telefonen inntil øret. Og i sjette etasje kunne jeg høre Jonas jobbe hardt for å komme seg løs. Jeg beveget meg  med raske skritt mot ham, løsnet sakte men sikkert beltet i buksa  for å bruke det som ”håndjern”.  Jonas var vår eneste informasjonskilde og han visste mer om hva som foregikk i denne bygningen enn noen andre. Det var tross alt han som hadde kjøpt bygningen. Vi gikk begge inn på et lite kontor.  Det viste seg å være spartansk innredet, men hadde et langt, spinkelt bord langs den ene veggen.  Jeg dro bordet og et par stoler inn mot midten av rommet og løsnet beltet rundt håndleddene våre slik at Jonas kunne sette seg på andre siden av bordet.

 Jonas førte sakte men sikkert hånden sin ned i jakkelommen på blazeren.  Han drog opp  en gjenstand som kunne likne en penn.

-       Ser du denne?

Jeg så på den og prøvde mitt beste for å ikke miste kontrollen over sinnet.

-       Ja, jeg ser den Jonas, hva er det?
-        
-       Dette verktøyet kan få oss til å endre på fortiden, - tenk deg alt det du ikke fikk gjort som barn.  Med denne unike teknologien kan vi kontrollere tiden.

-       Kan den bringe Jill tilbake?

Jonas klødde seg i tredagers-skjegget og så meg direkte inn å øyene.

-       Ja, det er mulig. Hvis du lar meg gå fri, kan jeg vise deg hvordan den funker.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, - Christian hadde fortalt om teknologien og Jill hadde nettopp ”ofret livet” for den.  Mange tanker svirret rundt i hodet mitt.

-       Okay, jeg lar deg gå fri hvis du tar meg tilbake i tid.

Han svarte ikke, trykket på en knapp og en liten nål kom ut.   Som en insulinsprøyte.

       -      Du må bli infisert med viruset.

Jeg hadde egentlig ikke noe valg. Skulle jeg kunne fullføre oppdraget mitt som nå gikk ut på å beskytte Jill, var dette den eneste utvei. Om det hele bare var lureri, ville politiet likevel være der når som helst.   Jeg la venstrearmen på bordet og kjente et lite stikk . Så svartnet det for meg.   Alt jeg kunne registrere var hjertet mitt og at pulsfrekvensen sakte men sikkert gikk ned. Tankene fór gjennom hodet mitt, dette er slutten, nå dør jeg! Men plutselig bråvåknet jeg, og igjen befant jeg meg ved inngangen til bygget. Jeg hørte Jills stemme rope etter Jonas. Jeg startet å løpe opp trappene.

-       Jill…. stopp... ikke løp!

Hun hørte meg ikke, så jeg fortsatte å løpe videre for å nå Jim igjen.

-       Jim, rop på Jill!

Jim ropte etter henne, hun var ikke mer enn én etasje unna stedet hun falt ned. Dette som skulle bli en helt ”vanlig” reportasje, dreide seg nå om liv eller død!

-       Jill, ikke løp videre!

Plutselig stoppet hun opp og ventet på Jim og meg.  Hun stod bøyd over gelenderet, det virket som hun var helt utmattet.  Men da jeg kom nærmere, kunne jeg se at hun var  hvit av raseri i ansiktet og at det nærmest frådet rundt munnen hennes.

Hodet mitt var omtåket av det  jeg nettopp hadde vært vitne til, et drap som ikke ble begått?   En del av meg ønsket å klemme henne, noe Jill definitivt ikke ønsket.

-       Hva i helvete er du driver med Lars?
-       Jeg…
-       Hvis vi ikke får snakket med Jonas, er din og min tur hit forgjeves.
Er du klar over det?
-       Ja, la oss ta igjen Jonas.

Vi fortsatte å løpe opp trappene helt til toppen av bygningen.  Der var det en åpen dør som ledet opp til taket.  Da vi kom dit opp, stod Jonas med ryggen til oss på kanten av stupet. Det var minst førti meter ned til asfalten.  Tankene svirret rundt i hodet mitt, jeg hadde jo tross alt lovet Jonas at han skulle gå fri dersom han viste meg hvordan oppfinnelsen hans virket.

-       Jonas, stopp! Vi må snakke med deg om denne teknologien. ropte Jill.  Hun virket desperat og fortvilet.

Han snudde seg mot oss, ansiktet hans var blekt og blikket var tomt som om han hadde bestemt seg for å gi opp.

 Han tok hånden ned i lommen sin og jeg forsto med engang hva han prøvde å gjøre.

-       Man kan ikke forandre fortiden, men man kan forbedre fremtiden.

Det ble stille som i graven. Så forstod jeg hva han prøvde på, jeg løp bort til ham og startet en kamp som for meg nå virket forgjeves.  Han var tross alt både større og sterkere enn meg.  Jim løftet kameraet fra skulderen og kom til for å hjelpe meg.

-       Hva gjør dere? skrek Jill.

Jonas kjempet nå mot oss alle tre, og vi var helt på kanten av bygget.  Jonas hadde ryggen mot stupet og jeg dro ham mot meg med all kraft.  Adrenalinet pumpet i årene mine, blodpumpa var ”i 100”!  Så skjedde det; - jeg mistet balansen og falt utfor kanten.  Jeg var på vei mot den grå asfalten og innså med ett at livet mitt ville være over i løpet av sekunder.


Skrevet av

SE Wattz